Denne reisen startet inne i Oslo på et stort bibliotek. Jeg fikk lov til å samle inn ønsker, håp og drømmer på åpningen av det nye Deichman Bjørvika 19. juni 2020. Først var det en som ville skrive ned ønsket sitt, og så kom det en til, og det ble flere og flere. Alle som ville, kunne lese. Ingen visste helt hvem som hadde skrevet dem, men ønskene var klare og tydelige. Da jeg tok ned hele utstillingen i november, var det omtrent 2000 ønsker som jeg hadde sydd sammen og hengt opp.

This journey started in Oslo at a large library. I was allowed to collect wishes, hopes and dreams at the opening of the new Deichman Bjørvika on June 19, 2020. First someone wanted to write down their wish, and then another one came along, and there were more and more. Anyone who wanted, could read. No one quite knew who had written them, but the wishes were clear and distinct. When I took down my whole exhibition in November, there were about 2000 wishes that I had sewn together and hung up.

Hvor viktig er et ønske?

Hva gjør det med deg?
Har du båret på det lenge, eller dukket det opp akkurat nå?
Kan det være starten på noe stort?

Ta en lapp og skriv ned ditt ønske, dine håp og dine drømmer.
Det kan hende du får litt sukkerstøv på hendene,
og hvem vet vel da hva som kan skje?

I boken Alkymisten sier Paulo Coelho:
”Og når du virkelig ønsker deg noe,
vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt.”
Legg lappen din i boksen, så blir den en del av prosjektet.

How important is a wish?
What does that do to you?
Have you been carrying it for a long time, or did it show up right now?
Could it be the start of something big?
Take a patch and write down your wishes, your hopes and your dreams
You might get some sugar dust on your hands
and who knows what might happen?
In his book The Alchemist, Paulo Coelho says,
"When you want something,
the whole universe conspires in order for you to achieve it”
Put your patch in the box and it will be part of the project.

I den store oppstadveven har jeg sveipet på 1662 lintråder. En oppstadvev eller oppstadgogn er en grenevev eller urgammel vevstol. Veven står oppreist mot en vegg, og alle renningstrådene strammes med lodd. På norrønt betyr uppstaða det å stå oppreist, og gogn betyr redskap. Bredden på 277 cm er allerede bestemt, og lengden kan bli opptil 600cm. 

Jeg har sittet der så nær og så lenge på vevbenken og skjøvet meg fra side til side, målt opp lintråder, arbeidet meg gjennom renningen; to over, to under, to over, to under. Så reiser jeg meg og tar noen steg tilbake; først et par, så flere. Jeg undrer meg på hva dette egentlig dreier seg om. 

Hvorfor har jeg hengt meg opp i noe så ubehagelig som døden? Livet er her og nå, det fyller meg helt. Blodet renner fortsatt i årene mine, så hvorfor tenke på det som ennå ikke har skjedd? Vi vet aldri når vi blir trukket igjennom. Noen ganger ønsker vi bare å dø, og da blir den bare som en lengsel istedenfor noe vi frykter. Er det her ved veven jeg kan tale til de døde gjennom denne passasjen til dødsriket som de en gang gjorde ved «død manns dør»?

Begrepet død manns dør dukket opp i en artikkel jeg leste av Mikael Nordström med tittelen Död mans dörr och järnålderdösens gåta.  Død manns dør er en nøkkel til forståelse av deler av konstruksjonen i en gravhaug som kan tolkes som en port. På sørsiden av en gravhaug var det reist to stolper og mellom disse fant man røde sandstensheller på høykant som dannet en kiste. Det så nesten ut som en port med terskel. I diktet Grogaldr i Den eldre Edda fikk denne konstruksjonen navnet «Død manns dør» (dauðra dura). Et annet navn som forekommer er også «Død manns port». Ved «Død manns dør» kaller jeg på deg, gode kvinne, sier en sønn til moren sin for over 1000 år siden.

In the great Opstad-loom, I have swiped 1,662 linen threads. An Opstad-loom or Oppstad gogn is a branch loom or an ancient loom. The loom stands upright against a wall, and all the warps are tightened with weights. In Old Norse, uppstaða means standing upright, and gogn means tools. The width of 277 cm is already determined, and its length can be up to 600 cm.

I have been sitting there so close and so long at the loom and pushed myself from side to side, measured up linen threads, worked my way through the warp; two over, two under, two over, two under. Then I get up and take a few steps back; first a couple, then several. I wonder what this is really about.

Why have I made a fuzz over something as unpleasant as death? Life is here and now, it fills me completely. My blood is still running in my veins, so why think about what hasn't happened yet? We never know when we'll be pulled through. Sometimes we just want to die, and then it just becomes like a longing instead of something we fear. Is it here by the loom I can speak to the dead through this passage to the kingdom of death that they once did at the "Dead Man's Door"?

The term Dead Man's Door appeared in an article I read by Mikael Nordström titled Död manns dörr och järnålderdösens gåta. The Dead Man's Door is a key to understanding parts of the structure of a burial mound that can be interpreted as a gate. Two posts had been erected on the south side of a burial mound, and between these red sandstone shells were found on the edge of the building, forming a coffin. It almost looked like a gate with a threshold. In the poem Grogaldr in the Older Edda, this construction was named "Dead Man's Door" (dauðra dura). Another name that occurs is also "Dead Man's Gate". At "Dead Man's Door," I call on you, good woman," a son tells his mother more than 1,000 years ago.

Jeg overtok en sofa i brunt vannbøffelskinn som var velbrukt, hullete og nedslitt. Den var full av spor og minner. Hva kan den fortelle meg nå etter å ha blitt flådd enda en gang, strimlet opp som den oksehuden Dido satt med foran seg. Hvorfor nevner jeg Dido her?

I Tunis stod jeg for mange år siden i ruinene etter det gamle Kartago og ble av en guide fortalt legenden om Elissa eller Dido fra eposet Æneiden av Vergil. Hun fortalte at dronning Dido og tilhengerne hennes kom til kysten av Nord-Afrika. Hun spurte berberkongen Iarbas om et lite stykke land som hun kunne ha som et midlertidig tilfluktssted før hun reiste videre.  Hun ba bare om så mye land som hun kunne strekke en oksehud rundt. De ble enige, og Dido skar oksehuden i fine strimler så hun hadde nok til å omringe en hel bakke i nærheten, fra havet og innover. Området ble ifølge legenden til byen Kartago. Senere ble hun tvunget til å gifte seg med kong Iarbas, men hun nektet. Hun ville være trofast mot sin tidligere ektemann og tok sitt eget liv på bålet. Jeg tror nok guidens fortellerevne blandet med min fantasi som tolvåring, gjorde at dette ble en sterk opplevelse.
Jeg har båret denne fortellingen med meg i alle disse årene. Dido erobret landområdet med sin klokskap.
Arbeidet er i prosess.

I took over a brown sofa in water buffalo leather, which was well-worn, full of holes, yes, worn down. It was full of clues and memories. What can it tell me now after being skinned once more, shredded up like that bull skin Dido was sitting with in front of her. Why do I mention Dido here?
In Tunis, many years ago I stood in the ruins of ancient Carthage and was told by a guide the legend of Elissa or Dido from the epic Aeneid of Virgil. She told me that Queen Dido and her followers came to the coast of North Africa. She asked the Berber King Iarbas for a small piece of land that she could have as a temporary refuge before moving on. She just asked for as much land as she could stretch a bull's skin around. They agreed, and Dido cut the bull skin into fine strips so she had enough to surround an entire hill nearby, from the sea inwards. According to the legend of the city of Carthage, the area became Carthage. Later, she was forced to marry King Iarbas, but she refused. She wanted to be faithful to her former husband and took her own life on the fire.
I think the guide's story-telling talent mixed with my imagination at the age of 12 made this a strong experience. I've carried this story with me all these years. Dido conquered the land with her wisdom.
The work is in process.

På Langkaia i Oslo på SALT har installasjonen We Are Still The Same (2018), av den finske tekstilkunstneren Kaarina Kaikkonen hengt i over ett år. Da de 1200 skjortene skulle tas ned, ble kunstnere oppfordret til å sende inn et motivasjonsbrev og forklare hva de kunne tenke seg å bruke av materialene, så de kunne bli brukt til å lage kunst av kunst. Det hørtes helt fantastisk ut – så mange skjorter! Jeg fikk være med å sprette opp skjortene og fikk med meg mange knappestolper.

Jeg har i flere år tenkt på å samle knapper. Lyden av knapper mot knapper. Det å åpne og å lukke, ikke bare en skjorte, men også andre sider av livet. Det å kneppe igjen er en bevisst handling, og også det å kneppe opp. Tekstilet som kneppes sammen beskytter, verner og inntuller, og når så dagen er over, åpnes det og tas av, vaskes, tørkes for så å tas på og knappes igjen. 

Knapper har vært med oss så lenge vi kan huske. De er helt selvfølgelige; vi legger nesten ikke merke til dem. Likevel berører vi dem dag ut og dag inn. Selve handlingen er vakker.  Knapper kneppes først med små hender med klossete bevegelser i starten, så klarer man operasjonen automatisk, uten å hverken se eller tenke på hva man gjør, og mot slutten av livet skjer de samme bevegelsene med dårlig motorikk, og smidigheten er ikke lenger den samme.

Jeg har nå kneppet knappestolpene sammen på kryss og tvers, og de har blitt til en knappeteppestolpe eller sylinder med en åpning som man kan gå inn i. Sylinderen kan representere det beskyttende og trygge, men også det innestengte og begrensende.

At Langkaia in Oslo on SALT, the installation We Are Still the Same (2018), by the Finnish textile artist Kaarina Kaikkonen, has been hanging for over a year. When the 1200 shirts were to be taken down, artists were encouraged to submit a motivation letter explaining what they would like to use of the materials so they could make art out of art. It sounded absolutely amazing – so many shirts! I got to tear apart shirts and got a lot of button posts with me.

I've been thinking about collecting buttons for years. The sound of buttons touching buttons. Opening and closing not only a shirt, but also other aspects of life. Buttoning is a deliberate act, and so is buttoning up. A fabric that is buttoned, protects, safeguards and wraps up, and when the day is over, it is opened and removed, washed, dried and then put on and buttoned again.

Buttons have been with us for as long as we can remember. They are completely obvious; we hardly notice them. Nevertheless, we touch them day in and day out. The action itself is beautiful. Buttons are first buttoned with small hands with awkward movements at the start, then you can do the operation automatically, without looking or thinking about what you are doing, and towards the end of life the same movements happen with poor motor skills, and the agility is no longer the same.

 I have now buttoned the button posts together crosswise, and they have turned into a blanket of button posts or a cylinder with an opening that one can enter. The cylinder can represent the protective and safe, but also the confined and limiting.

Jeg arbeider med tekstiler som passasjer. Temaer som fødsel og død opptar meg, ikke bare de fysiske aspekter, men også de symbolske og rituelle. Denne inngangen til livet og utgangen som skiller mellom det vi vet og det vi ikke vet, det som synes og det usynlige, det fysiske og det immaterielle, er noe jeg utforsker og tar inn i mitt kunstnerisk uttrykk i form av passasjer.  Veven, skyttelen og nålen er mine viktigste verktøy sammen med håndteinen som jeg spinner ull- og silketråder på.

Rødt elastisk bomullsgarn fra en tidligere strikket søyle ble raknet opp og vevet inn i ubleket lin. Ideen til å lage en åpning i veven fikk jeg etter å ha sett det røde maleriet med de 24 kuttene til Lucio Fontana i Concette spaziale, Attese fra 1965. Jeg syntes bildet var vakkert, men på samme tid litt ubehagelig; det berørte noe i meg.

I work with textiles as passages. Themes such as birth and death occupy me, not only the physical aspects, but also the symbolic and ritual. This entrance to life and the exit that distinguishes between what we know and what we do not know, what is visible and the invisible, the physical and the intangible, is something I explore and take into my artistic expression in the form of passages. The loom, shuttle and needle are my most important tools along with the drop spindle on which I spin wool and silk threads.

Red elastic cotton yarn was taken from a previously knitted pillar and woven into unbleached linen. The idea to make an opening in the weave I got after seeing the red painting with the 24 cuts by Lucio Fontana in Concette spaziale, Attese from 1965. I thought this picture was beautiful, but at the same time a little uncomfortable; it touched something in me.

Blå puslespillbrikker, rester fra ulike puslespill, revet ut av sine opprinnelige planer og limt på en kryssfinérplate på 75 x 150 cm der ingen passet helt sammen. Ønsket var å uttrykke noe aktuelt, og akkurat da dreiet nyhetene seg om flyktninger som strømmet inn i Europa og hvordan alle ble vilkårlig plassert og stuet sammen. Platen ble så fotografert, og bildet ble digitalprintet ut på tynne silkestoff. Stoffene ble liggende en stund. I 2019 hentet jeg dem frem, rev dem opp og vevde dem inn i en silkerenning. Dette utgjør nå verket Puzzle.

Blue puzzle pieces, remnants of various puzzles, ripped out of their original plans and glued onto a 75 x 150 cm plywood plate where no one quite matched up. The desire was to express something relevant, and just then the news was about refugees pouring into Europe and how everyone was arbitrarily placed and stowed together. The plate was then photographed, and the image was digitally printed on thin silk fabrics. The fabrics were stored away for a while. In 2019, I retrieved them, tore them up and weaved them into a silk warp. This now constitutes the work Puzzle.

Når jeg sitter og spinner på håndteinen min, føler jeg en meditativ ro. Ofte er det likevel sånn at tråden ryker helt uventet, eller at teinen faller i gulvet, og da har jeg i tankene disse skjebnetrådene som nornene spinner av ulik lengde. Kanskje døde et menneske akkurat i dette øyeblikket, kanskje livstråden ble revet over. Kanskje var det nornen Verande som slo til. Disse gudinnene fra norrøn mytologi avgjør skjebnen til både guder og mennesker.
Nornene heter Urd, Verdande og Skuld. Urd representerer fortiden og hjelper mennesker inn i verden, Verande representerer nåtiden og måler livstråden, Skuld representerer fremtiden og bestemmer hvordan mennesket skal dø.

When I sit and spin on my drop spindle, I feel a meditative calm. Often, however, the thread breaks completely unexpectedly, or the drop spindle falls to the floor, and then I have in mind these threads of fate that the Norns spin of different lengths. Perhaps a person died right at this moment, perhaps the thread of life was torn over. Perhaps it was the norn Verande, who struck. These goddesses of Norse mythology determine the fate of both gods and humans. The Norns are called Urd, Verdande and Skuld. Urd represents the past and helps people into the world, Verande represents the present and measures the thread of life, Skuld represents the future and determines how man is to die.

Tekstilarbeidet består av røde vertikale og horisontale renningstråder som krysser hverandre, og i krysningspunktene er de knytt sammen med til sammen ca. 90 000 dobbelknuter av rød hekletråd i bomull. Endene på trådene som er knytt, er på ca. 15 cm så endene henger løst. Høyden på tekstilarbeidet er 300 cm og bredden er 365 cm. Tekstilet skal sees fra begge sider, så det må henge litt ut i rommet. Det skal monteres på en sort metallstang som henger i tynne sorte nylonsnører som festes i festepunkt i taket. Arbeidet var ferdig våren 2017 og ble utstilt på Black Box på KHIO til min Bachelor-eksamen.

This textile work consists of red vertical and horizontal warps that intersect, and at the intersections they are connected by a total of about 90000 double knots of red cotton crochet thread. The ends of the threads that are tied are about 15 cm so that the ends hang loosely. The height of the textile work is 300 cm and the width is 365 cm. The textile should be seen from both sides, so it must hang out a little in the room. It should be mounted on a black metal rod hanging in thin black nylon threads that attach to the fastening point of the ceiling. The work was completed in the spring of 2017 and was exhibited at the Black Box at KHIO for my Bachelor's exam.